Da Anki (41) og Jo Inge (41) så huset i Larvik, bestemte de seg: – Alt bare klaffet
Det eneste som manglet da drømmehuset i Larvik dukket opp, var plass til svigermor.
Allerede før pandemien hadde familien bestemt seg. Etter ti år på Holmlia ønsket de seg ut av liten leilighet og stor by, og inn i større bolig og mindre by.
– Det er han som har fulgt daglig med på Finn.no. Han er en skikkelig «pro», sier Anki Strøm, og ser varmt på mannen Jo Inge Frøytlog.
Jakten på en enebolig utenfor Oslo førte dem til mange byer, og på mange visninger.
Det var til slutt hun som oppdaget huset i Larvik, midt i frodige Sachnowitz vei på Nanset.
– Da vi kom hit, kjente jeg at det var så mye som stemte. Jeg fikk en så god magefølelse, og tenkte bare at her må vi slå til.
Lune Larvik
Ett år etter er de for lengst på plass i huset, det med peis, badstue og hage, og nok boltreplass til barna Anna (8), Solveig (11) og sibirkatten Luna.
Familien begynner å bli godt kjent i den nye hjembyen.
– Jeg tok en løpetur i morges. Bøkeskogen er bare helt magisk, sier Anki.
Paret kommer opprinnelig fra hver sin kant av landet, hun fra Svolvær og han fra Flekkefjord.
– Vi kommer fra småbyer begge to, er vant til hus og hage, og savnet litt større plass, forteller hun.
Larvik var ikke en helt ukjent by for henne.
– Jeg har vokst opp med å besøke bestefaren min i Larvik, han har bodd på Langestrand i mange år. Vi hadde sett på mange andre steder å bo, og det var jeg som til slutt la inn et godt kort for Larvik, sier hun.
Ny jobb
Et viktig poeng for dem, var at det nye bostedet skulle ha pendlevei til Oslo. Jo Inge medgir at Larvik var under radaren hans til å begynne med, fordi han tenkte at avstanden til Oslo ble for lang.
– Jeg har skjønt at det ikke er så langt, smiler han.
– Dessuten har det ordnet seg med jobb i nærheten, sier han.
Han har snart doktorgrad i pedagogikk fra Universitetet i Oslo, og har fått jobb på grunnskolelærerutdanningen på Universitetet i Sørøst-Norge, avdeling Porsgrunn. Kona har bakgrunn innen visuell kommunikasjon og pedagogikk, og er fagansvarlig for nettstudier for Høyskolen Kristiania.
– Til nå har det vært mye hjemmekontor, men det har funket veldig bra, vi har sittet i hver vår etasje, forteller paret.
Etter flyttingen har også mannen fått mer tid til å holde på med musikk. Paret møttes i 2003 da han hadde konsert, og det var faktisk han som spottet henne fra scenen.
– Jeg tenkte bare at hun må jeg snakke med, smiler han.
I stua står et piano og i kjelleren har han rigget seg til med et studio.
– Ja, jeg holder på litt for meg selv og har studio i kjelleren, er Jo Inges knappe kommentar om musikken.
Når man er litt beskjeden på egne vegne er det bra å ha ei frampå kone og stolt mor som kan fortelle mer.
– Han begynte å spille fiolin da han var tre år og har spilt piano siden han var 12. Og så er han til og med Spellemannsnominert! sier moren, Tøri Johansen, stolt.
Litt brydd legger Jo Inge til at det er 15 år siden, og at det var fra den tiden han spilte i bandet Draumir.
– Du er 100 prosent musiker, og veldig flink, skryter kona, og kan legge til at han lager musikk under artistnavnet Ingolf Bebba.
Verdens snilleste svigermor
En viktig og naturlig del av denne innflytterhistorien, er Tøri Johansen (62). For det var nemlig ett minus ved huset i Larvik, det var ikke plass til mor/svigermor/bestemor Tøri.
– Vi var bestemt på å kjøpe generasjonsbolig, men slik ble det ikke, sier Anki, som mer enn gjerne hadde bodd under samme tak som svigermoren.
– Hun er verdens snilleste. Vi så på mulighetene for å bygge leilighet i kjelleren, men det ble litt komplisert. Heldigvis dukket det opp en leilighet rett bort i gata, så det ordnet seg likevel.
Tøri synes det var helt naturlig å flytte etter familien på fire.
Hun har bakgrunn som barne- og ungdomsarbeider, men har blitt uføretrygdet etter kreftsykdom.
– Men du må få med at jeg er veldig engasjert i frivillig arbeid! Jeg har jobbet mye for Blåkors og Kirkens SOS. Jeg er frisk og rask, og veldig klar for å engasjere meg frivillig i Larvik. Skriv at jeg kan brukes til det meste, ler hun.
Svigerdatter Anki skyter inn:
– Du er jo veldig god på drama og skapende aktiviteter, og er flink med barn og unge.
Ut av hula
Å flytte til en nytt sted by midt i en pandemi, der det meste har vært stengt og begrenset, har vært en utfordring.
– Vi har holdt oss mye for oss selv. Vi har ikke fått pakka ut Larvik, men venter på en mulighet til å krype ut av hula. Vi gleder oss til å være litt mer sosialt påkoblet, sier hun.
– Hva har dere fått utforsket?
– Nå i sommer har vi badet, masse! Vi har tatt kveldsbad på Sofaen i Farris. For ikke å snakke om alle strendene langs kysten vi har besøkt, forteller Anki.
I vinter var de på skøytebanen på Torget første åpningskveld – det fortsatte de med utallige ganger så lenge sesongen varte.
– Skøytebanen håper vi virkelig kommer tilbake. Alt i alt har det bare vært så utrolig mye positivt med å flytte hit, legger hun til.
Larviksreklame
Familien sørger for å spre lovord om hvor fint det er å bo i Larvik, og det er ikke utenkelig at flere venner av dem i Oslo velger å gjøre det samme – og flytte ut av storbyen.
– Vi har venner som lukter litt på tanken, og vi bombarderer dem selvsagt med fristende Finn-annonser som setter i gang fantasien. De blir veldig inspirert av å besøke oss og forestille seg hvilke goder de kunne hatt tilgang på her utenfor Oslo-gryta, for eksempel avstand til sjøen, surfing, seiling, marka, naturen, sykkelterreng, romslige boliger og kanskje et langsommere liv, sier Anki.
– Som innflyttere uten bindinger og et friskt blikk på byen er det fristende å spørre om det ikke er noe de har å utsette på den nye hjembyen?
– Jeg kan ikke komme på noe. Men det en morsom dialekt her, de sier «brannmaneit», smiler Tøri.
– Jeg kommer heller ikke på noe som helst negativt, sier Anki.
Men så kommer svigermoren på én ting hun ikke er så glad for.
– Det må være at Pakkhuset har stengt for vinteren! Der har jeg vært fast inventar i sommer.
Artikkelen er en del av #adresselarvik. En artikkelserie laget av Østlands-Posten og journalist Sigrid Ringnes og Siw Nakken