Værsjokk for Larviks nyeste innbyggere: – Sola blir redd for meg

Fellesferien er over. Feriefolket er i ferd med å forlate Larvik, etter en strålende sommer der 28 av 31 dager i juli målte over 20 grader. Samtidig er det andre som har ankommet kommunen for aller første gang, ikke som turister, men for å starte et nytt liv. 

Familien Fredriksen kjørte 2000 kilometer sørover i slutten av juli, med det lille de tok med seg av flyttelass, for å slå seg ned i en by de i stor grad valgte nettopp på grunn av et varmere og mer behagelig klima.

– Som jeg sa til guttungen da vi kjørte sørover og passerte Polarsirkelen: «Nå er vi ikke lenger i Arktis!», sier Raymond.

Eplehage, dobbel garasje og rom til alle barna – for prisen av en to-roms på Carl Berner

Ripsbusker og andre buskvekster

Alta - som per 11.august hadde notert seg for 15 sommerdager totalt (dager der gradestokken har krøpet over 20 grader) - er nå byttet ut med Larvik og Byskogen. Her har det til sammenligning vært fire ganger så mange sommerdager. Og med drøye 20 grader ute på plattingen når vi er på besøk velger til og med familiens fremste «fryspinn», Caroline Fredriksen, å hente fram de korte benklærne.

– Dette er de første dagene i sommer hvor jeg har gått i shorts! Jeg har så hvite legger at sola blir redd når jeg kommer ut, ler hun.

I den frodige hagen finnes både pæretre, plommetre, morelltre, ripsbusker og tomatplanter, som den forrige eieren plantet og stelte for at det «skulle være litt kos da vi kom ned».

Det er helt absurd hvor hyggelig og imøtekommende folk har vært etter at vi kom hit

– Hun har fikset alt av planter og blomster, og det er så hyggelig. Jeg synes det er fantastisk med alle disse tingene som vokser her ute. I Alta er det 2-3 som har epletrær, og de bor på sånne plasser som gjør at de kanskje får ett eple hvert år. Planter du en ripsbusk i Alta, får du kun den pinnen du plantet, hevder Caroline. 

– Dette er én av tingene som gjorde at vi falt for denne plassen. Terrassen, hagen, vinterhagen og omgivelsene rundt huset, sier Raymond.

Ekteparet anslår at de kommer fra en plass med «vinter åtte måneder i året». I Larvik er det registrert sommerdager hos målestasjonen til Meteorologisk institutt på Hedrum både i april, mai, juni, juli og august så langt i år. Samtidig er det en kjensgjerning at det kommer snø her i distriktet også, noen ganger såpass mye at det faktisk må måkes.

Håper på snøfattig vinter

Og der Caroline ramser opp «skolestart og aktivitetsstart» på spørsmål om hva hun er mest spent på i tiden framover, er Raymond mest spent på hvordan vinteren blir.

– Hva er forventningen? 

– Jeg håpet at jeg ikke skulle måke snø, men jeg har skjønt at vi bor for høyt i Larvik. 20 meter ned i bakken regner det, mens her oppe snør det. Vi må kanskje vurdere å kjøpe et nytt hus, ler han.

– Det er forskjell på snøskyver og snøskuffe. Jeg har tatt med snøskuffe, men det kan hende vi bare trenger skyver, sier Caroline.

– Dere har vel snøfreser i nord?

– Jo, men den solgte vi. Vi tar ikke med freser hit, da hadde vi bommet på destinasjonen. Jeg pratet med naboen på nedsida her, og han kjøpte snøfreser sammen med naboen for 15 år siden. Så det er tydeligvis såpass med snø at de har valgt å kjøpe freser, konstaterer Raymond.

– Har du håp om en snøfri vinter?

– Neida, vi vet at vi fortsatt bor i Norge. Guttungen så for seg at vi flyttet så langt sør at det ikke var snø i det hele tatt. Vi så faktisk på hus i Kongsberg først, for der har Caroline et nettverk. Men vi la det pent og pyntelig på hylla da vi begynte å kikke langs kysten, sier han.

Skien var også høyaktuelt, helt til Raymond snakket med et søskenbarn bosatt i Larvik.

– De sa det var et kraftig værskille: at det kan være sol og fint her, mens du kan møte på regn og kaldt vær hvis du kjører den veien. Caroline sa «vi flytter faen ikke til en sånn plass», flirer Raymond.

Det er nemlig også helsemessige årsaker til at Caroline trenger et varmere klima enn hun hadde i nord, men selv om de har snakket om å flytte i mange år, har det sittet langt inne faktisk å gjennomføre det.

– Vi har liksom aldri tatt steget. Man flytter ikke bare fra familie og venner sånn uten videre, sier hun.

– Jeg har jobbet som industrimontør tidligere, og da er det ikke bare å rive seg løs og finne seg ny jobb et annet sted. Men nå som jeg jobber på båt er det ikke lenger et problem å flytte, sier Raymond. 

I første omgang har de to uansett nok jobb på hjemmebane med å komme seg inn i ny bolig og nytt miljø. Med unntak av flatskjermen, et spisebord, noen stoler, to katter og personlige gjenstander kvittet familien seg nærmest med rubbel og bit før de reiste sørover.

– Flyttebil kostet 70-80 000 kroner, og vi fant ut at det ikke er mye av sentimental verdi som var verdt å ta med seg. Alt vi fikk solgt, solgte vi. Sikkert for 150 000 kroner bare av småting vi hadde i skap og skuffer, sier Raymond. 

Nærhet til det urbane

Caroline gleder seg allerede til alle turene til IKEA på Slependen, og opplever det som luksus med bare én times kjørevei…

– Før måtte vi til Nord-Sverige og et sted som heter Haparanda, det var 6-7 timers kjøring dit. Uansett hvilken vei du kjører i Alta, tar det minst to timer å komme til neste by. Så dette er som å ha IKEA nesten i nabolaget, sier hun.

Mens vi står i hagen dukker det plutselig opp en nabo, som er i ferd med å rydde ut en del ting av huset ved siden av. Plutselig har familien Fredriksen overtatt en kommode, et speil og et bord.

– Det er helt absurd hvor hyggelig og imøtekommende folk har vært etter at vi kom hit, sier Caroline.