Fotballen førte dem hit fra Oslo, Sverige og Polen. Etter karriereslutt ble Larvik hjembyen
Vi har kanskje ikke et fotballag på høyt, nasjonalt nivå, men på andre områder er Larvik i den absolutte norgestoppen. Derfor har også flere tidligere fotballspillere - som i utgangspunktet kom hit for å spille 2. divisjonsfotball - etablert seg i byen etter å ha lagt skoa på hylla.
– Er du på ABAX ennå?
– Ja, jeg er fortsatt på logistikkavdelingen! Og så hjelper jeg kona med driften av iskioskene her i byen - Mio Gelato, svarer Marcin Pietron (40).
Han er én av mange tidligere fotballspillere i Larvik som kombinerte spill i Framparken med jobb i Hammerdalen. Av de fire vi har samlet i nettopp Hammerdalen denne tirsdag ettermiddagen i mars har tre jobbet i ABAX. Én er der fortsatt og en har gått videre til Avonova, der mange av de gamle nøkkelpersonene i ABAX har lederposisjoner i dag.
– At jeg skulle bli HMS-rådgiver hadde dere ikke trodd! Ikke jeg heller, ler Andreas Drugge (43) - med fortid som eliteseriespiller i Sverige.
Ringer i vannet
En periode rundt 2015 var det nærmest slik at «hele» startoppstillingen til Fram i 2. divisjon jobbet i ABAX. Hjørnesteinsbedriften i Hammerdalen ansatte folk to ganger i året, gjerne 30 av gangen, og ofte la de vel så mye vekt på personlige egenskaper og holdninger som på CV.
– Det er rørende og helt fantastisk at mange av dem som kom hit for fotballen er blitt værende i etterkant. Det er ringer i vannet i lokalsamfunnet. Og så er det sikkert mange årsaker til at Larvik ble hjembyen også etter karrieren, som jobb, miljø, nærheten til alt og bokvaliteten her, sier Helgeland.
De fire som har møtt opp til et slags «tilflytter-lagbilde» er Andreas Drugge, Jonas Bergman, Marcin Pietron og Pål Henning Albertsen. I tillegg var Christer Fjellstad og Caleb Francis - to andre som også kom hit for fotballen og ble værende - forhindret fra å stille.
Det er rørende og helt fantastisk at mange av dem som kom hit for fotballen er blitt værende.
Albertsen kom til Larvik først, allerede tidlig på 2000-tallet, som en av de mer verbale keeperne i Larvik-fotballen de siste par tiårene.
Snakketøyet er fortsatt i orden, og som sportslig leder i Fram en periode var han også sentral i å hente flere av de andre til byen.
– Jeg synes det er jævlig gøy å ha bidratt til å få så mange fine folk til Larvik. Det viser at byen er innmari ålreit - når du først kommer hit og knytter bånd, så blir du værende. Det viser styrken til dette stedet, sier Albertsen.
Som fersk småbarnsfar - og med enda en på vei - bidrar han fortsatt i høyeste grad til befolkningsveksten i Larvik.
– Du blir ikke eldre, bare yngre og yngre, fleiper Bergman til sin tidligere lagkamerat i Larvik Fotball og Fram.
– Det er veldig gøy med unger! Og Larvik er en flott plass å la dem vokse opp. Det er en av grunnene til at jeg ble værende her. Jeg ville ikke ta med ungene til Oslo. Larvik er en veldig barnevennlig og fin plass å være, og har alle tilbudene man trenger. Og så har jeg sikkert jobbet utenbys i ti av de 24 årene jeg har bodd her. Etter å ha vært på jobb i Oslo eller Drammen har det å komme hjem hit og få hvilepuls vært veldig viktig, sier Albertsen.
To svensker i Larvik
Jonas Bergman ble også hentet til Larvik Fotball tidlig på 2000-tallet. Der spilte han et par år før han returnerte til Sverige. Men i 2010 var han tilbake igjen i Larvik, via en omvei til Elverum - og denne gangen for godt.
– Jeg fikk en telefon fra en i Fram som lurte på om jeg hadde lyst til å trappe ned her. Det var en fin mulighet, jeg fikk jobb i psykiatrien samtidig som jeg spilte litt fotball. Nå har jeg bodd i Larvik i over 15 år og trives veldig godt. Jeg vet faktisk ikke om jeg er svensk eller norsk lenger, litt midt imellom, sier Bergman og ler.
Han bidro også til å lokke Drugge til Larvik i 2015, ettersom de kjente hverandre gjennom fotballen i Sverige.
– Tanken var å prøve Larvik i et par år, men nå er vi i 2026, he-he. Jeg visste ikke engang at Larvik eksisterte. Men når jeg ser tilbake, og tenker på alle stedene man kunne havnet når man skulle avslutte karrieren og jobbe litt ved siden av, så er vel Larvik og Stavern ganske høyt på lista over steder man kan tenke seg å bli værende, sier Drugge.
– Hva var grunnen til at «et par år» ble til «på ubestemt tid»?
– Det viktigste er jo at jeg og familien trives godt. Min kone Charlotte fikk jobb nesten umiddelbart på Rått og Sanselig, takket være at vi raskt kom i kontakt med Bjørn Erik (Helgeland) og Ida (Helgeland), som var der fra før. Bjørn Erik var fotballinteressert, fotballtrener på Stag og sønnene våre like gamle. Barna fikk seg raskt venner og følte seg hjemme. Ting bare klaffet. Og én ting til, sier han, og fortsetter:
– Geografisk ligger Larvik veldig bra til. Når vi skal hjem til Sverige eller få besøk er det ikke så langt med båt og bil. Det er nær vei til jobb, aktiviteter og det man trenger. Og så er det et ferieparadis og sommerparadis.
Startet egen business i Larvik
Marcin Pietron har samme inntrykk som Drugge. Han kom til Fram fra Polen sammen med kona Ada og et barn på fire måneder i 2013 - og kunne verken språket eller noe om Larvik. Nå snakker han flytende norsk og omtaler Larvik som «hjembyen».
Selv om vi fortsatt har familie i Polen, føler vi at Larvik er der vi hører hjemme.
– Mine barn har vokst opp her, har venner her og spiller fotball her, og jeg og Ada har blitt kjent med mange. Og så er det kort vei til Torp når vi skal fly til Polen, eller med båt til Danmark når vi skal kjøre videre til Polen, sier han.
Kona Ada har jobbet på Hungry Heart i 12 år, og startet i 2024 opp sin egen iskrem-business med italiensk konsept: Mio gelato. I fjor solgte de gelato både ved Nerdrum-museet på Agnes, på torget i Larvik og i Stavern sentrum.
Og starten har gått over all forventning.
– Det var Adas idé, og det var et stort steg for henne å ta sjansen på dette. Vi har gjort investeringer i store maskiner og produksjon, og var nok litt skeptiske i starten, for nordmenn kan være litt tradisjonelle i matveien med Grandiosa og de tingene der, ha-ha. Så vi var usikre på hvordan et konsept med italiensk gelato ville bli mottatt, men heldigvis har det gått bra og vi har fått masse gode tilbakemeldinger. Takket være partnerne våre i Hungry Heart, Sjøparken og Larvik kommune har det vært mulig å utvikle oss mer og mer, sier Pietron.
Og avslutter:
– Larvik er min hjemby, og blitt en viktig del av voksenlivet vårt. Selv om vi fortsatt har familie i Polen, føler vi at Larvik er der vi hører hjemme.
