Rørt Bjarne Brøndbo ble nummer 127 i Larviks unike kulturskatt

– Vi takker for æren. Vi takker for at vi står her…. på kaia i Larvik til evig tid, sa en tydelig rørt Brøndby foran over 200 frammøtte.

Vi spoler noen måneder tilbake i tid, til en dag i november 2025. Poesiparken og Louis Jacoby har for lengst blinket seg ut refrenget fra DDE-klassikeren «Vinsjan på kaia» som et dikt de ønsker å inkludere i en allerede formidabel samling av poetiske verk i byrommet i Larvik.

– Så oppdaget vi i programmet til Bølgen at «oi, DDE kommer til Larvik!». Vi hadde alltid hatt den lille drømmen om å få Bjarne Brøndbo til å avduke dette. Gjennom bekjentskaper fikk vi tak i telefonnummeret hans, og jeg ringte ham og sendte en e-post for å forklare opplegget, sier Jacoby.

Ikke bare tente Brøndbo selv på ideen - resten av DDE ønsket også å være med på arrangementet ute på forblåste Marius Brygge.

– Da tenkte jeg bare «er det mulig at vi er så heldige», humrer han.

Torsdag ettermiddag, klokka 17.30, var hele DDE på plass da arrangementet startet. Louis Jacoby trodde han hadde tenkt på absolutt alt. Men det hadde han ikke…

– Da jeg ankom i 17-tida og så utover, lå Superspeed og skygget for de to store kranene som jo er våre «vinsjan på kaia». Det er jo nettopp på grunn av dem at vi valgte å ha installasjonen akkurat der, sier Jacoby, og sikter til refrenget: 

«Beatles spællt aldri så vakkert som vinsjan på kaia
Finast parfymen va lukta tå olje og sjø
Ingen va deilig som du, deinn dan æ skull' færra
Begge va altfor blyg te å sei adjø»

– Hele symbolikken der er så riktig, men da båten skjulte de to «giraffene» var liksom hele dramaturgien borte. Og så står jeg der, det er et kvarter til vi skulle begynne, og så sier en person som står der: «Louis, båten går 17.30, samtidig med at arrangementet starter.» Da ble jeg lettet og tenkte at vi hadde griseflaks. Men så sier en annen kar som står der: «Har du ikke sørget for å få lys i mastene?», sier Jacoby og ler.

Her kan du se alle installasjonene i Poesiparken!

RØRT BRØNDBY: - Vi takker for æren at vi står her på kaia i Larvik til evig tid, sa Bjarne Brøndbo rett før han avduket installasjonen sammen med ordfører Birgitte Gulla Løken. Foto: Terje Svendsen

– «Nei, så dum har jeg vært», svarte jeg. For jeg trodde det alltid var lys der. Så svarer denne karen: «OK, men jeg kan stikke ut og få på lysene». Jeg aner ikke hvem personen var eller om han var ansatt i Larvik havn, men ti minutter senere var de tent. Så begynte vi, og akkurat idet vi startet glei ferja ut fra havna. Det var akkurat som å trekke et sceneteppe til side, og så sto mastene og lyste. Da frøs jeg litt på ryggen, og tenkte «hvem er det som passer på meg nå?»

Bjarne Brøndbo var ikke uberørt i settingen, han heller, noe den karakteristiske stemmen bar preg av da han tok ordet i forkant av avdukingen av larvikitt-steinen.

– I 1992 var vi i Søgne utenfor Kristiansand og spilte inn ei CD-plate som fikk navnet «Rai-Rai». Når vi står her i 2026, har «Vinsjan på kaia vokst fram til å bli den kanskje aller viktigste DDE-sangen. Hvis noen hadde sagt i 1992, at vi i februar 2026 skal stå og fryse i Larvik, så ville jeg sagt «er du helt idiot, eller?». For det er helt usannsynlig, men det er et stort øyeblikk, sa Brøndbo.

Jacoby forteller at Brøndbo var en fornøyd mann etter den iskalde fornøyelsen.

– Det skjer noe helt eget, noe emosjonelt, når du ser et dikt hugget i stein. Det ligger en sånn rar, liten evighet i det, i den flotte larvhkitten. Jeg skal være forsiktig med å bruke ordet «monumentalt», men det er noe ved det. Den måten å gjøre det på har overlevd siden romertiden.

– Brøndbo sa at han syntes det var veldig hyggelig å være der. I forkant ga han uttrykk for at han håpet det kom noen folk, «dere får være flinke markedsførere», sa han. Det har aldri vært så mange mennesker på noen avduking vi har hatt. Over 200 personer, i bitende kulde. Velvilligheten vi møter er faktisk rørende. Ikke minst mannskoret Svennerskum, som stilte opp og hadde øvd i flere uker på «Vinsjan på kaia». Det ble en flott opplevelse for Brøndbo og DDE. Det er så mange som bidrar til Poesiparken, og jeg føler virkelig at folk føler et eierskap til den. Ingenting gleder meg mer, sier Jacoby - som var mannen som startet hele prosjektet tilbake i 2006.

Den perfekte symbiose

Med andre ord fyller Poesiparken 20 år i 2026, og rundt omkring i Larvik finnes det nå hele 127 installasjoner, i ulik form og fasong. Og med kloke ord fra både forfattere, poeter, politikere og ganske vanlige mennesker med en uvanlig flott formuleringsevne.

OVER HELE LARVIK: Her er fem av 127 installasjoner - i rekkefølge fra Erik Bye, Henrik Ibsen, Jan Erik Vold, Stig Johansson og Thor Heyerdahl.

Jacoby beskriver prosjektet som en perfekte symbiose mellom kommunen, næringslivet og frivilligheten. Alle parter har stilt opp, både med finansiering, dugnadsinnsats og velvilje, slik at Larvik i dag har et ganske så unikt byutviklingsprosjekt som har pågått i 20 år - og som stadig utvikler seg videre. 

Larvik er den byen i Norge som har flest diktere og forfattere

I dag arrangeres det poesiparkvandringer, og hver installasjon har fått sin QR-kode der man kan få diktet opplest og en forklaring på hvorfor det er plassert akkurat der.

– Jeg er veldig glad for at vi har fått det til. Jeg så ikke på Larvik som en så ekspansiv og kreativ by at den ville omfavne en så spesiell idé. For den er ikke kommersiell, og det ligger heller ingen kommersiell verdi der isolert sett. Men at både næringsliv og kommunen likevel er så begeistret for Poesiparken, og har vært med på laget hele veien, er jeg både stolt og takknemlig for, sier Jacoby.

– Hvordan oppsto ideen til Poesiparken?

– Jeg var i Italia, der jeg har vært mye på eiendommen til Thor Heyerdahl opp gjennom årene. På piazzaen der var det malt et solur på en vegg, som viste hva klokka var. Det sto «vil du vite hva klokka er? Det skal jeg fortelle deg: det er tid for en ærlig mann å arbeide». Så tenkte jeg, «herlighet!». Her har vi et bygg som snakker til deg, og forteller deg noe nyttig. I landsbyen nedenfor der jeg bodde hadde noen hengt opp sikkert 100 dikt på noen steinplater, fra det som kunne krype og gå av diktere. Det var så flott og interessant.

– Med de to tingene i bakhodet tenkte jeg: Larvik er den byen i Norge som har flest diktere og forfattere. Og så har vi en lang tradisjon for å hugge i stein, og ikke minst disse kongediktene nederst i Herregårdsbakken. I tillegg har vi altså den flotteste bergarten i larvikitt, som er så vakker at du kan bli gæren. Alle disse tingene utgjorde til sammen grunnlaget for å tenke: kan vi ikke pynte hele Larvik med dikt?

Orket ikke gå forbi til jobb

20 år senere skal det godt gjøres å unngå å legge merke til noen av de bevingede ordene som finnes overalt i Larvik. Noen finnes i trapper, noen på stier, noen på vegger, noen på steiner.

Og mange av dem skjuler det seg gode historier bak. Som installasjonen av Stig Johansson på parkeringshuset (!) på Sanden: «Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet.»

– Det var en kar som var veldig sinna på den, han skrev i avisa at han snart ikke orket å gå den veien til jobben fordi han mente det skulle stå «inte visste jag at DET var livet», i stedet for «inte visste jag at DE var livet». Da måtte vi rykke ut og si at vi hadde fått streng beskjed av forfatteren at det skulle være «de», humrer Jacoby.

Et annet eksempel er Martin Luther King-sitatet i steintrappa ved Fritzøe brygge.

“Take the first step in faith. You don't have to see the whole staircase, just take the first step.”

– Vi måtte ha tillatelse for å kunne bruke det, så da måtte jeg kontakte Martin Luther King-stiftelsen i USA. Jeg fikk tak i ei dama som ba meg fylle ut noen søknadspapirer og lovet meg svar. Men så gikk det to og tre måneder, åtte måneder og til slutt halvannet år uten at jeg hørte noe mer. Jeg ringte og maste, men det var helt umulig. Så hadde vi en larvikskar som var ambassadør i USA, ved navn Wegger Christian Strømmen. Jeg fikk tak i kontaktinfoen hans og forklarte situasjonen.

– Han svarte at han gledet seg over Poesiparken hver gang han var hjemme i Larvik, og ba meg overlate til ham å ordne opp. Så gikk det en uke, og så kom tillatelsen. Vi må være helt trygge før vi kan bruke noe, for jeg har hørt historier om folk som har fått noen heftige regninger etter å ha brutt åndsverksloven. Det er et sitat jeg liker veldig godt fra Leonard Cohen, «there is a crack in everything. That is where the light comes in». Det ligger mye håp i det, og er fantastisk skrevet. Jeg har prøvd å få det til Poesiparken, men fikk nei. Det tilhørte sangen. Og da må vi bare respektere det, sier Jacoby.

Han er selv en folkekjær poet og visesanger fra Larvik og Ula, med noen sterke tekster som for lengst er blitt allemannseie. Likevel finnes det ikke en eneste Jacoby-installasjon i Poesiparken.

– Hvorfor ikke?

– Nei. Jeg har fått det spørsmålet før, og det er folk som har snakket om å ta ut noen linjer fra «Hverdag», men så dum er jeg ikke. Jeg sitter i utvalget som velger tekster, og det ville vært helt på trynet om jeg skulle velge noe av meg selv. Da må jeg dø først, sier Jacoby og flirer.