Sa opp jobbene i Oslo og satset på Stavern: – Som å få hus og hytte i ett
«Vi trenger en forandring i livet», tenkte Henriette og Andreas der de satt i den lille treromsleiligheten på Grefsen i Oslo. I dag priser tobarnsforeldrene seg lykkelige over at de tok sjansen på å selge kåken, si opp jobbene sine og flytte til Stavern.
– Jeg tenkte det ville bli veldig tøft for Andreas, sier Henriette Kvebæk Dahl og titter bort på mannen hun har vært sammen med i 20 år, og gift med i 16 av dem.
– Jeg har jo fire søsken som bor i Oslo, tre av dem på Ekeberg. Jeg hadde et stort miljø der, sier Andreas Kvebæk Dahl.
Seks år senere - med fasit i hånd - har Henriettes bekymring vist seg å være ubegrunnet. Ikke bare har en småflau Andreas begynt å si «snakkas» i stedet for «snakkes», som en ekte larviking, han kjenner også på en lettelse de gangene han er på gamle trakter og setter kursen mot Stavern.
– Det er ekstremt sjelden jeg savner Oslo. De gangene jeg er der, og setter meg i bilen for å kjøre hjemover, tenker jeg «ah, deilig». Komme seg ut av byen og trafikken. Alt går litt roligere her og folk har litt lavere skuldre, sier Andreas.
Trampoline og trapp
Barna Julius og Josefine var henholdsvis åtte og seks år gamle da familien flyttet i 2020. De hadde i utgangspunktet kun to krav, av det nokså hverdagslige slaget:
– Hvis vi skulle kjøpe hus ville de ha trampoline i hagen og trapp inne. Det siste var Josefines ønske. Da kommer du fra leilighet i Oslo, for å si det sånn, ler Henriette.
For samme pris som treromsleiligheten på Grefsen ble solgt for fikk familien et helt nyoppført hus i Stavern. Eller som ekteparet formulerer det i fellesskap:
– Jeg føler egentlig at vi solgte leiligheten i Oslo og fikk hus, hytte og båt her. Rett og slett en god deal, sier Henriette.
– Når man bor slik vi gjør her er det som å ha hus og hytte i ett. At du fikk alt det for prisen av en treroms i Oslo, supplerer Andreas.
Han kjente godt til Stavern fra tidligere gjennom familiehytta på Normandbo, bare elleve kilometer langs Kyststien fra der de kjøpte huset sitt.
– Jeg har vært her hver sommer fra jeg var tre dager gammel. Her var vi 5-6 uker hver eneste sommer gjennom oppveksten, så vi var veldig glade i området her fra før. Det samme gjaldt for Henriette. Vi kikket litt på hus i Tønsberg også, men slo det egentlig raskt fra oss. Vi tenkte det var deiligere å bo på et litt mindre sted, som likevel er sentralt, sier Andreas.
På integreringstur til Larvik
Da familien flyttet, hadde sønnen fullført 2. klasse på Grefsen skole i Oslo mens datteren ikke hadde startet på skolen ennå. For å gi Julius en mest mulig smidig overgang til nye omgivelser tok far og sønn seg flere roadtrips fra Oslo til Stavern i forkant - der de fikk være med på fotballtreningene med 2012-årgangen til Stag.
– Jeg måtte jo sjekke om det… var bra nok, ha-ha, flirer Andreas, og hevder han sendte såpass mange e-poster til daglig leder og sportslig leder i Stag i forkant at «innboksen gikk varm».
– Krampaktig pappa, kommenterer Henriette.
– Fotballpappaer er ofte idioter, erkjenner Andreas.
Da vi kom hit syklet Julius til kompiser, og Josefine dro til en venninne i nærområdet. Så satt plutselig jeg og Andreas alene i huset. «OK, hva gjør vi nå?», liksom.
Den tidlige integreringen var uansett gull verdt for sønnen - som ble kjent med nye klassekamerater i god tid før skolestart.
– Da han begynte på skolen løp han rett inn første skoledag, for han hadde allerede møtt mange av dem på fotballbanen. Det hjalp veldig, sier Henriette.
Men det var ikke bare sønnen som ble tidlig integrert i lokalsamfunnet gjennom idretten. Også pappa Andreas fant seg raskt et nytt nettverk i familiens nye omgivelser.
NYTT FELLESSKAP: Gjennom fotballen i Stag ble både Andreas og sønnen raskt integrert i lokalsamfunnet, allerede før de flyttet. Her fra en turnering utenlands i fjor, der to Stag-lag møttes i finalen.
– Det skjedde veldig fort. Andreas var med i Stag-styret omtrent før vi hadde fått nøkkelen til huset, sier Henriette.
– Jeg satt der i to år, og da maste de ikke på at jeg skulle fortsette. Det kan hende at jeg ble litt mye, ler Andreas.
Og legger til, i litt mer seriøs tone:
– Både på den sportslige biten, men ikke minst det sosiale, var Stag en gave for oss. Vi fikk et nytt fellesskap her, som vi koser oss med.
Josefine spiller også fotball i Stag, i tillegg til å danse på Studio Nille tre dager i uka. Men hvordan gikk det med Henriette?
– Det som har vært veldig fint med å flytte hit, er at det kommer mange fra andre steder som har lyst til å bo i Stavern - som ikke nødvendigvis har noe miljø her fra før. Det som kunne være litt krevende i Oslo var å komme inn i en gjeng der du var «hu nye» som ikke var med på jenteturen for fem år siden. Her er vi så mange i samme båt, så det var ganske lett å komme inn i miljøet, sier hun.
Ganske raskt fikk hun seg også lærerjobb ved Stavern folkehøgskole, bare noen hundre meter fra hjemmet.
– Vi er blitt en liten gjeng, og det er en deilig følelse. Før vi flyttet visste vi om ett par som bodde her, ellers hadde vi ingen kjente. Men gjennom fotballen og folkehøgskolen føler man plutselig at vi har bodd her alltid, rett og slett, sier Henriette.
Jeg er vanligvis helt OK til å snakke for meg, og har gjerne en replikk på lur, men da ble jeg fullstendig målløs.
Gikk viralt med dommervideo
Andreas jobber også som lærer ved Sandefjord folkehøgskole, samtidig som han fortsatt tar enkelte oppdrag som skuespiller. Et av oppdragene som har fått mest oppmerksomhet var en jobb han gjorde for Norges Fotballforbund i forbindelse med en kampanje om å respektere dommerne.
I videoen står en pappatrener og klager på dommeren, før karakteren til Andreas begynner å bruke samme type, nedsettende karakteristikker om trenerens sønn ute på banen.
VIDEO MED TILLATELSE FRA NFF
– Tenk om jeg skulle snakket sånn om sønnen din, da, sier pappatreneren irritert.
– Vet du hva, det har du faktisk gjort gjennom hele kampen, svarer Andreas.
Over 300 000 så videoen bare på Facebook første gang den ble publisert i 2020. Siden da har den dukket opp på nytt, i ulike varianter, hvert eneste år.
– Det er blitt den klart mest sette greia jeg har gjort som skuespiller. Jeg tenkte i utgangspunktet at det skulle være en liten greie, men så ble det veldig fint, sier Andreas i dag.
Ble konfrontert
Paradoksalt nok har han møtt seg selv i døra i etterkant - som (over)engasjert fotballpappa. Under en cup på Flint i fjor spilte Julius og resten av Stag kvartfinale mot et lag fra Oslo. Da en Stag-spiller ble «meid ned» uten at dommeren reagerte kokte det i topplokket til mannen som frontet NFFs «Heia dommeren»-kampanje.
– Dommeren sto på motsatt side av banen, så jeg måtte rope høyt for at han skulle høre og løp sikkert et par meter ut på banen også. Så kommer det en kar gående ned skråningen bak meg, og roper: «Slapp av, det er barnefotball!». Jeg svarer noe sånt som at «hallo, dommeren må slå ned på sånt grisespill». Så ser han på meg og sier: «vent litt, har jeg ikke sett deg før…? Er det ikke du som er med i den dommerkampanjen til NFF?».
På dette tidspunktet blir en ellers ordrapp fotballpappa perpleks.
– Jeg er vanligvis helt OK til å snakke for meg, og har gjerne en replikk på lur, men da ble jeg fullstendig målløs. Jeg sa ikke et ord, snudde meg, tuslet 30 meter bort i et hjørne og satt der og holdt kjeft resten av kampen. Siden har jeg vært ekstremt opptatt av å opptre ordentlig på fotballbanen, i hvert fall overfor dommerne! Jeg er blitt dommernes forsvarer, sier Andreas og ler.
Nå kan han heller få ut aggresjonen på en av Norges beste golfbaner mellom Stavern og Larvik, der både han og Julius er blitt medlemmer. Mor og far Kvebæk Dahl har i hvert fall fått litt mer tid til overs enn de hadde da de bodde i Oslo.
– På Grefsen var vi vant med at «nå skal vi ut på en lekeplass, så da pakker vi sekken med mat, drikke og andre ting vi trenger». Men da vi kom hit syklet Julius til kompiser, og Josefine dro til en venninne i nærområdet. Så satt plutselig jeg og Andreas alene i huset. «OK, hva gjør vi nå?», liksom. Vi hadde plutselig mye tid til å gjøre andre ting, sier Henriette.